Stavernsjekte Z-96 (1944)

Restaurert 1999 – 2005 av Kystlaget Fredriksvern

Skrevet av Lars A Solberg, Initiativtaker, medarbeider 1999-2005 og Prosjektleder 2004-2005

Bakgrunn

Gjennom 6 år har Kystlaget Fredriksvern restaurert en 22’ fisker-sjekte bygget i Stavern 1944. Bakgrunnen for valget av denne båten som restaureringsobjekt kan sammenfattes slik:

• Det er en lokalt bygget båt.
• Historien er kjent fra byggeperioden og fram til i dag.
• Den originale motoren, bygget lokalt, satt fremdeles i.
• Det var et stort potensiale for å skape en vakker båt ved å tilbakeføre den til opprinnelig skikkelse.
• Det fantes grunnlag for sponsing av prosjektet lokalt.

Det gikk med ca 2000 arbeidstimer til prosjektet, det aller meste dugnadstimer. Det kan i dag synes som om en båt fra 1944 er for ny til å fortjene en slik innsats. Status i den østnorske båtparken er imidlertid at den autentiske fisker-sjekta fra før 1945 er så godt som utryddet. Stavern har en innholdsrik veteranbåthavn, men kjennere kan fastslå at det er mye moderniseringer ute og går. Etter krigen ble kobbersøm vanlig på disse båtene, og de eldre båtene med jernklink forfalt med rustens angrep på sømmen. Båtene som i dag blir holdt i hevd på en meget god måte, er ikke lenger autentiske representanter for den ekte fiskebåten fra tiden 1920 – 1960 (med noen få unntak).

I og med at dette var en lokal båt med lokal motor, og dertil en hvitmalt fiskersjekte var det en interesse for å ta vare på nettopp dette skroget, mens det ennå var tilgjengelig. Alternativet var St Hans bålet. Når det gjelder tilbakeførelse til opprinnelig stand og dermed fjerning av senere modifikasjoner anså vi disse for å være uten interesse mht dokumentasjon av tidsttypiske trender, da de var av svært selvsentrert karakter. Et hovedmål var å tilveiebringe en representant for båttypen, med funksjonelle styrker og ergonomiske mangler bevart slik det var.

Historie

Z-96 ble bestilt i 1943 av Harald Johansen ved Stavern båtbyggeri, av Kristian Nyegaard, Stavern. Hun ble bygget som en rundspantet stavernsjekte¹ på 22 fot og 3 tommer. Sjekta er noe spesiell med sine 10 bordganger, som gir et høyt fribord og interessant linjeføring spesielt akterut. Bakgrunnen for dette var at Nyegaard skulle skyte alke fra båten.

¹ Denne båtypen kalles Sjekte lokalt. I Oslofjorden forøvrig går typen under navnet Snekke, mens Grenland og Bamble-kysten benytter betegnelsen Kogg. Skillet mellom Sjekte og Kogg går tradisjonelt ved Hummerbakken i Brunlanes. Ref Thor Thorsen, 1999.

Motoren ble en Kvikk 6-7 hk ensylindret bensinmotor, levert av Fredriksvern motorverksted som var eid av hans far og kompanjong. Fra Nyegaardfamilien har vi mottatt interessant korrespondanse vedrørende byggingen av motoren.

I 1947 valgte Nyegaard å selge båten til Hans Arthur Nilsen fra Larvik. Denne benyttet båten til fiske og fritid, og valgte på 50-tallet å montere et halvdekk foran på båten. Dette ble senere fornyet på 60-tallet til det mer integrerte dekket som var på da FK overtok båten.

Anskaffelse

Hans Nilsen ga på 90 tallet båten videre til sitt barnebarn Jørn Nilsen, som etter noen år innså at forfallet var kommet så langt at han selv ikke hadde muligheter til å gjøre det som var nødvendig for videre liv. Han valgte da å gi båten til Kystlaget Fredriksvern.

Båten var da i en meget slitt stand, det var råte i de fleste spantene, og motoren gikk ikke. Det var allikevel ingen tvil om at det meste av huden kunne reddes, og at man da kunne beholde den spesielle formen. Båten var forsynt med et ettermontert halvdekk, som ble fjernet, ref innledning. Halvdekket hadde beskyttet fremre halvdel av båten i ca 30 år og den fremre delen var adskillig bedre enn den aktre. Alt av benker og annen innredning var amatørmessig utskiftet, og det ble fjernet.

Rengjøring

Båten ble tatt opp og satt inn i Kystlagets lokaler i Skur 14 i Fredriksvern verft, Stavern. Det ble benyttet malingfjerner/ høytrykk samt skrape og varmepistol for å fjerne all gammel maling. Motoren ble tatt ut og konservert. Deretter ble båten målt opp for opptegning på DAK. I forbindelse med renskrapingen oppdaget man at huden var forbausende god og at det burde være mulig å restaurere båten til opprinnelig skikkelse, uten å måtte bygge ny båt.

Restaurering

4 bunnstokker midt i båten var råtnet opp og medført at båten hadde fått kjølspreng. (innhol kjøl). De ble fjernet, i likhet med en rekke spantopplangere etter som det var helt nødvendig. Båten var da satt på bedding og stemplet opp slik at man sikret at formen på skroget ble bibeholdt så godt det lot seg gjøre. Vi mener at resultatet i så måte ble over forventning.

Båtbyggerarbeidet ble utført av Tore Johansen. Hans evner til improvisasjon var uvurderlig i denne sammenhengen, da det dreide seg om å bevare mest mulig av det gamle treet. De gamle bunnstokkene ble lasket sammen og brukt som mal, og det var helt nødvendig for å rette opp formen på båten.

Følgende hoveddeler av skroget ble skiftet ut:

• Esing (bordgang 10) rund baut.
• Del av 3. bordgang BB
• Del av 4. bordgang BB akter til stevn
• Del av 4. bordgang SB
• Spantopplanger BB 2 – 8 (regnet aktenfra)
• Spantopplanger SB 2, 3, 6, 7, 8
• Bunnstokker 6, 7, 8, 9

Det var gjort flere reparasjoner på skroget tidligere, vi unnlot å forbedre disse der det kun hadde estetisk betydning. Et par skjøtelasker ble fornyet pga lekkasje. Mindre skader og sprekker ble reparert med West epoxy. Et svakt punkt på disse båtene, spikring av bord med spenn mot kjøl og stevner, ble forsterket med skruing med syrefaste skruer.

Det ble valgt å bruke kobberklink ved restaureringen. Dette fordi man regnet med å bruke båten videre og vi ville unngå svakhetene ved jernklink. Det ble også benyttet en grovere dimensjon (som er vanlig) også for å fylle hullene etter gammel rusten klink bedre.

Etter at skroget hadde fått formen, ble båten satt inn med 120 liter linolje, terpentin og tretjære. Får vi gikk videre i jobben måtte det tas et valg mht den gamle jernklinken som fremdeles var igjen i de opprinnelige bordene. Den var i svært dårlig stand, dessuten ventet vi en aksellerert korrosjon som følge av de nye kobberklinken som var satt inn. Endelig forventet vi skjemmende ruststriper i den hvite malingen som var planlagt, og vi bestemte da å erstatte samtlige 1200 klink med kobber. Det kan stilles museale spørsmålstegn ved dette, men vårt mål var å bevare båten flytende i 40 år til, og da var kobberklinkens overlegne levetid utslagsgivende. I tillegg skulle båten males, så det ville ikke en gang bli synlig.

Gjenoppbyggingen av interiøret

Interiøret var fornyet minst en gang i båtens levetid, og det var tatt snarveier for å rette opp ergonomiske mangler, som f.eks mangel på sitteplasser akterut. Vi ønsket å gjenskape båten nær slik den ble levert, inklusive ergonomiske blundere. Det ble skaffet tilveie bilder av søsterbåten til Z-96, Sverre Rakkes sjekte V-7-SR som var bygget på samme båtbyggeri i samme periode. Disse bildene viste helt minimale benker med plass til to personer, og perforert av gjennomføringer for eksos og lensepumpe. Spesielt denne siste detaljen var viktig, da det var slik man gjorde det i tiden før 1950. I overgangstiden mellom seil og motor ble eksosen ført opp gjennom skvettgangen, slik at man unngikk å bore et 1½ ” hull i selve huden på sjekta. Lensepumpen var laget lokalt, og besto av et rett rør som gikk helt fra skvettgangen og ned i bunn på båten, og utstyrt med en trekkstang med lærpakning i enden. En effektiv løsning, men helt håpløs ergonomisk, fordi man blir stående å pumpe over rekka, med all belastning på ryggen.

Eksosen bråker selvsagt mer når den kommer opp av skvettgangen og ikke går ut gjennom siden, og det var ikke tatt mye hensyn til beskyttelse mot skolding mot et glohett eksosrør. Vi fant ut at vi ikke ønsket å bruke asbestgarn som er den typiske løsningen, men vi monterte heller et effektivt varmeskjold. Det er forventet at det vil gi en lengre levetid på eksosanlegget, det gamle asbestgarnet trakk vann og sørget for kontinuerlig rusting.

Bensintanken er den originale, satt fast på styrbord side rett ved motoren. På grunn av Kvikk motorens særegenheter med eksosuttaket på styrbord side er det naturlig å legge tanken på denne siden også. Med andre motorfabrikata er det mer vanlig med tank og eksos på babord side. Ved å legge begge dele på en side av båten skaper man en naturlig passasje på motsatt side av motorkassen.

Selve formen på benkene (Akterplikten) ble delvis tatt fra bildene av Sverre Rakkes sjekte, og delvis fra en noe mindre sjekte Z-196 som var bygget i 1936. Det ble tatt mal av denne og denne ble tilpasset til den større sjekta.

Tiljene ble laget etter generisk modell i ¾” x 5” bord, de ble lagt så lavt som mulig i båten som skikken var. Det er et 50 mm opptrinn ved motoren.

Motorkassen var vanligvis laget i ¾” x 3” faspanel, dette er en dimensjon som ikke kan skaffes, og vi ble nødt til å lage profilen selv. Kassen ble laget så smal som mulig for å gi best mulig passasje, og den ble trukket noe over til styrbord side, nok en gang slik det var skikken. Det ble en del føling for å få den rette vinkelen på panelet, men resultatet ser harmonisk og riktig ut. Motorlokket er i kryssfiner, trukket med lerret og malt.

Forut i båten, mellom toftene ble det laget et sk. ”Staverns-dekk” i form av løse lemmer som legges mot lekter skrudd på enden av toftene. Lemmene utgjør en platting som var praktisk i forbindelse med størjefiske, som ble bedrevet med disse båtene i tiden før krigen. Sammen med de hvite skvettgangene som er typiske for Stavernssjektene, danner dette dekket noe av det som er karakteristikken for den lokale sjekta.

Er det en båt som trenger automatisk lensepumpe så er det vel en fellesbåt som dette. Batteriet ble gjemt under akterplikten. For øvrig ble det gjort en liten retrograd endring, i og med at den lille bakken bak rormannen, samt skottet under, ble utelatt. Z-96 var kanskje en av de første som hadde et lite ”vanntett” rom til røykpakka akterut, men det ble altså ikke gjenskapt. Tegninger er tatt og det vil være mulig å gjenskape dette senere.

Motor

Motoren ble demontert og gjennomgått. Et rammelager ble erstattet. Stempelringene var slitte og bidro til å trekke olje opp i forbrenningsrommet. På grunn av dette gikk motoren ikke helt pålitelig. Sylinderen hadde også frostsprekker som ble lappet med kjemisk metall. Etter et par års drift fikk Kystlaget en donasjon av Jens Nyegaard, en fabrikkny sylinder lagret fra femtitallet, maskinert med de originale jigger og verktøy. Til denne hørte også NOS stempel, og ringer som ble bestilt fra et gammelt lager. Alle problemer opphørte med denne installasjonen.

For å øke bruken av båten ble det så kjøpt inn selvstarter. Slike motorer er lunefulle, og vi så ikke for oss at antall brukere var begrenset til 2-3 ”spesialister”. Motorkassen ble utvidet med 25 mm, og alt ble montert uten å etterlate permanente hull eller braketter, slik at man når som helst kan demontere selvstarteren.

Sjøsetting og driftserfaringer

Båten ble sjøsatt etter planen den 8. mai 2005. Etter trutning og opptak for ettertetting av kjølnate ble motoren rettet inn og skrudd fast etter ca 2 uker. Motoren ble deretter startet og kjørt, men det var en del problemer med oppkast av olje fra bunnramma, med dertil følgende soting av forbrenningsrommet. Dette var forårsaket av slitte ventilringer. Ganske tidlig fikk vi brudd på trekkrøret til reverseringen, og dette tok tid å få erstattet. Neste sommer fikk vi en feil på startapparatet som også var plundrete å få reparert. Sylinderen var også svært sliten, til tross for at den var byttet flere ganger i båtens levetid. Til sesongen 2007 ble vi forært en flunkende ny sylinder med stempel av Jens Nyegaard, og stempelringer ble innkjøpt fra en maskinleverandør. På grunn av manglende tilpassing av stempelet kunne ikke motoren kjøres uten banking fra bunnramma, og sesongen ble svært amputert. Så snart båten var tatt opp ble motoren igjen demontert, og feilen ble funnet.

For å gjøre båten mer brukbar for en større krets ble det i 2008 innkjøpt en dynastarter som ble diskret montert ved å utvide motorkassen kun 20 mm, og dette har ført til at båten i sesongene fra og med 2008 fikk en helt annen bruk en det som har vært vanlig. Det er ikke gjort noen endringer på selve motoren, så dynastarteren kan fjernes på en halv time uten å sette spor.

Konklusjon

I en tid med fornyet interesse for denne båttypen føler vi at det er viktig at ikke røttene blir glemt. Ved nærmere inspeksjon av de høyglanspolerte flyglene som vises i Risør hvert år er det mange detaljer som er av ny dato, funnet på av dagens eiere og moderne båtbyggere. Lite vet vel de om nødvendigheten av å utforme detaljer slik det ble gjort da disse båtene var verktøyet man hadde for å skaffe mat på bordet. Etter at snekkene/sjektene ble lystbåter stoppet drivkraften for å lage en så praktisk og lite vedlikeholdskrevende båt som mulig. Typiske feil som gjøres i dag er f.eks fastspikret, lukket innredning som er umulig å vedlikeholde. Z-96 tømmes for ”løsøre” på en time, og man står igjen med et åpent skrog med motor og to tofter. Dagens båtbyggere monterer ofte faste bakker forut og akterut, i håp om å fremskaffe tørre lagerrom i båten. Med dagens bruk er disse imidlertid umulig å holde tette, vedlikeholdet stopper opp, og monterer man tanken inn akterut er man sikret at den aldri blir rengjort.

Erfaringer fra prosjektet

For dugnadsgruppa har erfaringene vært positive. Man har nådd sitt mål, og lært masse på veien. Mange gjorde sin innsats tidlig i prosjektet og trakk seg deretter ut, andre kom til etterhvert. For kystlaget som helhet har det vært lærerikt og utfordrende med hensyn til samholdet i laget. Som i andre tilfeller av dugnadsprosjekter opplevde også vi en polarisering av medlemmene, og for enkelte til og med en distansering. For å få en helhetlig avslutning på prosjektet kunne man ikke drive det som et demokrati, derimot måtte man ha en kyndig ledelse som dokumenterte valgene som etterhvert skulle gjøres, spesielt mht innredning og utstyr. Velmenende forslag måtte tas opp til vurdering og i mange tilfeller avslås på grunn av manglende historisk dekning. Det ble vanskelig for enkelte å skjønne at båten måtte utrustes tidstypisk og ikke slik man i dag velger å utstyre sin egen bruksbåt. Dette falt enkelte tungt for brystet, og det oppstod en del gnisninger i så måte. Konfliktene var i hovedsak mellom dugnadsgruppa og andre medlemmer i laget, innad var gruppa stort sett samstemt.

Monteringen av selvstarter har vært ikke mindre enn et blinkskudd. Siden den ble satt inn har sjekta klart vært blant de mest brukte. Dessverre er det noe vedlikehold på dynastarten, i og med at det blir noe irr på kontakter osv, som ikke den jevne bruker klarer å feilsøke når han skal hjem fra Rakke. Det er en utfordring å holde motoren klar til bruk hele sesongen igjennom.

Båten har gitt mange en behagelig introduksjon til sjektelivets gleder. Det er flere eksempler på dugnadsytere som har blitt så bitt av basillen at de selv har gått til anskaffelse av egen sjekte.